Om personlige prioriteter

Dette innlegget handler egentlig ikke om noe nytt i forhold til det forrige. Jeg undrer meg fremdeles over at voksne mennesker roper etter mer penger for seg selv og rett fordeling av pengene i gatene. I norske gater altså. Hadde det foregått i et av de mange land hvor mennesker produserer varer til oss til en luselønn og uten tariffavtale, slik at vi kan konsummere så mye vi bare ønsker til " en rimelig penge", da hadde jeg kunnet skjønne det. Vi utnytter jo virkelig dem og deres barn, tilgriser miljøet med alle våre duppeditter på deres bekostning, slik at det går på - deres - helse løs.
Vi kunne også gått på gatene og demonstrert mot BP som har skapt den verste oljekatastorfen verden har sett i meksikogolfen. Vi kunne sagt at hvis dere ikke rydder og sørger for at deres plattformer er sikre, så lenge bruker ikke vi olje. Så kunne vi samtidig krevd at Statoil trekker seg fra oljesandprosjektet i Alaska, som er noe av den mest groteske mlijø-ødeleggelsen vi er med på.
Og vi kunne brukt vår energi til å protestere mot bombing av hjelpekonvoier i middelhavet. Eller hva med å streike for at staten bevilger mye mer penger til barnevernet slik at barn ikke trenger å være redd for å bli slått eller drept av sine rusede, syke foreldre?
Det er mye vi kunne protestert og virkelig brukt drastiske virkemidler mot. Streikeviljen min hadde vært på top! Men for at jeg skal få mer penger, og ikke andre i dette grotesk rike landet?
Min utopi for kvelden: Vi går på gata, legger ned arbeidet og bruker streikekassen til å skape mer rettferdighet og likestilling der det trenges - globalt.

Bare en liten utopi før sommeren

Realutopisten har en kort betraktning ut av ut av streikegraven:  jeg er ikke tilbake for å "blogge" i ordets rette forstand, men la meg få min radikale mening ut på nettet: Streik er utpressing. Et kampmiddel som skal tvinge parten som gir penger til å strekke seg nærmere parten som jobber for penger i sistnevntes krav. Et noen ganger virksomt middel, men som forskere som virkelig har greie på dette har påpekt: i dagens samfunn er virkningen ikke like kraftig som i et industrielt og arbeiderpreget samfunn slik det eksisterte på 30tallet.

Jeg er ikke tatt ut i streik, men jeg føler meg jo selvsagt forpliktet til å solidarisere meg med mine kollegaer som er det. Solidaritet er sentralt i streiken. Men som kommentatoren i dagens Adressavis  kommer fram til: Alle streiker for noe annet. At Akademikerne har andre interesser enn lavlønte fagorganiserte sier seg selv. Og derfor er motivasjonen min noe labert.

Jeg er gjerne radikal. Det har jeg sagt i fjor på denne plassen. Jeg er idealist, og hvis jeg ikke bare vil drømmer mine idealer, må jeg være radikal. Streik er et radikalt middel, men et slikt middel vil jeg bruke på noe som virkelig, virkelig beveger meg. Likelønn er noe som beveger meg, og for all del, det er noe galt at en med 7 års universitetsutdanning i det offentlige tjener 70 % av det en med samme bakgrunn tjener i det private næringslivet. Men - og nå gjør jeg meg alvorlig upopulær - er de skyhøye lønninger ikke det vi bør gjøre noe med?

Her blir jeg radikal. Min utopi for disse siste maidagene: Begrens det frie markedet for å kontrollere kapitalstrømmen, lag regler for investmentbanking, få bort grådighetskulturen fra næringslivet, og da kan lønningene i det offentlige og det private bli like. Og la oss se ut over vår egen garasje, bil, ferie, i-pad, restaurantbesøk: Likestilling kan ikke stoppe ved Norges eller Europas grenser. La oss kjempe og streike og rope for likestilling til alle mennesker. Da er jeg den første som trekker på seg gul vest.

Men så er jeg jo idealist.

09.jun.2009

Bloggen har en pause - ei stund framover.

Om å danne en flygende skog

Det er viktig å ha vinger og røtter - har jeg nettopp høre den kvænske forfatteren Alf Børselv si. Jeg lurer på: Kan jeg dra på mine vinger en plass jeg aldri har vært før og finne mine røtter der? Ikke en plass hvor mine forfedre har levd eller min bestemor har vokst opp - nei, en helt ny plass. Komme dit og finne ut at: Jo, det er jo her jeg hører til.

Kan man leve omvend: Først bruke vinger og så danne røtter. Eller er det kanskje den rette rekkefølgen?

Jeg føler følgende: Jeg har vært rotløs før jeg kom dit jeg er nå. Geografisk rotløs mener jeg. Ikke bare uten tilhørighet til et miljø, til en gruppe, til et nettverk. Og så kom jeg hjem.

Røtter kan ikke dannes i jord alene, de trenger mennesker rund seg. De dannes i fellesskap. Et tre i et ørken kan ikke klare seg - erosjonen vil etter hvert ta jorden rund det, og det vil falle ned og dø. Flere trær vil holde jordsmonnet på plass og la alle vokse.

Men hva er egentlig røtter til et mennesket? Som likevel kan fly?

Felles ansvar

I dag ble Aug San Suu Kyu fengslet - vel, hun var jo fengslet fra før, men forholdene er atskillig dårligere nå når hun sitter på den verste fangeinstitusjonen i et av verdens verste diktaturer. Kjell Magne Bondevik anmoder verdenssamfunnet å uttrykker sin avsky og Regjeringen sier at de er bekymret: Denne kvinnen er blitt tildelt Nobels Fredspris av det vestlige verdenssamfunnet - hun hylles om en heltinne i sin rolle som frihetskjemper og motstandsfigur i Burma. Og vi gjør ikke annet enn å utrykke vår bekymring?

Vi har som en del av verden som anser sine moralske holdninger som gode uttrykt at vi støtter og verdsetter det Aung San Suu Kyi gjør for sine landsmenn, og som gir håp til millioner av undertrykte mennesker. Og når hun blir tatt til fange av undertrykkerne kan ikke dette samme moralsk høystående samfunn gjør noe annet enn å anmode om å protestere? Det burde være unødvendig å be noen om å gjøre det - det skal være en selvfølge at vi som har gitt henne utmerkning og anerkjennelse for det hun har gjort må støtte henne og uttale direkte til regjeringen som har begått dette urett i forhold til menneskerettighetene at dette går ikke. Det er ikke tiden til å trø forsiktig - det handler om troverdighet for FN, for hvert enkelt land som påstår være et demokrati.

Som jeg har påstått før og fremdeles mener: Vi er ansvarlig for at alle mennesker har et verdig liv. Vi som lever i luksus og på bekostning av de fattige - vi har et positivt ansvar overfor alle menneskene. Ikke fordi hver og en personlig er skyld i at mennesker lider, men fordi vi har muligheten. Det er en unnlatelsessynd å ikke handle når noen er i nød. Vi kjører ikke forbi et bilulykke - vi er faktisk lovpålagt å hjelpe. Bare fordi vi ikke får bot eller fengselsstraff når vi ikke handler når mennesker er i nød i andre deler av verden betyr det ikke at vi ikke har akkurat det samme moralske ansvaret å hjelpe dem som den sårede i veikanten.

Det gjør meg trist og forbannet at dette trenger å være en utopi: At mennesker og regjeringer handler når neon er i nød.

Personlige utopier

Jeg leste en svært interessant artikkel om ei kvinnelig forsker som undersøker hvordan vår lykke, våre personlige utopier henger sammen med konsum. Hun heter Eva Illouz og jobber til daglig ved Universitetet i Jerusalem. Påstandene hennes, som hun underbygger empirisk, fenger meg. Hun har for eksempel undersøkt hvordan mennesker definerer romatikk, og kommer fram til, at alle gjør det gjennom ting de konsumerer: en diamantring gitt på toppen av Eiffeltornet, en middag i en stilig restaurant, røde roser etc.
Hun kommer bland annet til den konklusjonen, at gjennom den økende globaliseringen vil også individualismen forsvinne: vi kjøper det som definerer våre emosjoner (f. eks.kjærlighet og romantikk) og siden markedet vil bli mer og mer konform, vil også disse definisjonene bli det.
Virker det veldig pessimistisk? Jo, dersom ting går denne veien. Gjør de ikke det, klarer vi å være individualister - og det det alle vil være - så kan vi unngå konsumfellen. Men det er jammen ikke lett. Vi definerer våre ståsteder gjennom det vi eier: En som kjører Mercedes E-klasse stasjonsvogn er en annen type menneske enn en som kjører i en Porsche Cayenne, Mac-brukere viser noe annet enn PC-brukere, dersom du går rund med en ukjent mp3 spiller sier det noe helt annet om deg enn om hun som har iPod, osv.
Mitt spørsmål i dag: Hvordan klarer vi å finne enkle, fristende måter å vise hvem vi er?

Shabana Rehman og jeg

Nå ble jeg litt stolt når jeg leser Aftenposten og Rehman sitt innlegg til Steinar Lem. Hun påpeker det samme som jeg gjorde i mitt siste innlegg - det er viktig og riktig å være radikalt. For det å være radikalt betyr at man tørr. Det betyr  ikke fundamentalisme eller misjonsiver. Vi trenger ungdom som tørr å være radikal. Hvor hadde vi vært i dag om ikke rødstrømpene hadde demonstrert for kvinnenes rett til å stemme, hvis ikke fredsbevegelsen hadde vist at menneskene ikke ønsker å gjemme seg bak en liksom-trygg mur av atomvåpen? Ikke der i vi er i dag i alle fall, og jeg tror ikke at tiden hadde vært en bedre uten alle de radikale menneskene som har kjempet for mer likestilling, mer tankevirksomhet hos både ledere og mannen og kvinnen på gata. Fordi en som er radikal er ikke likegyldig.

Radikal

Folk som vi betegner som radikal ser vi på som ufornuftige, som truende, som ikke realisktiske - men heller ikke utopiske. Radikal betyr at noen ikke tillater andres meninger, at noe helt nytt, helt annerledes skal erstatte noe utprøvd, noe kjent, noe gammelt. En radikal islamist er noen som kaster bomber eller sprenger seg selv i luften for å så ta med flest mulig ikke troende inn i døden.
Men akkurat her skurrer det: Det er nok heller i ordet "islamist" som gjør at vi oppfatter det som noe fundamentalistisk. Og det er noe annet enn radikalt. Selv tror jeg på Gud og oppstandelsen, men vil ikke kalle meg selv for en fundamentalistisk kristen - jeg tørr påstå at jeg er nokså tolerant, ønsker mangfold og mener at det er både mulig og ønskelig at flere religioner kan og bør sameksistere her på jorden. Og likevel har jeg nevnt tidligere her på denne plassen at Jesus var radikal og at kristendommen er en radikal religion.
Den er det fordi den krever flere u-trolige ting av dem som vil tro: En ung mann får nokså mange fattige fiskere og handverkere til å følge ham, til å gå mot de gamle og utprøvde reglene for å leve etter hans budskap. Elsk din nærmeste som deg selv, hvis noen slår deg vend det andre kinnet til og så ELSK DINE FIENDER. Så sier han at han er Guds sønn, at han kommer til å dø for å så beseire døden. Og de tror på ham. Mange beretter at han gjør akkurat det (står opp fra de døde) og gir oss mulighet til evig liv. Og sånn helt egoistisk er mye av motivasjonen for å være kristen akkurat utsikten til å ha noe å gå til etter døden. For siden den gangen fiskerne og andre fattige menn og kvinner fulgte ham, har det blir svært mange på verdensbasis.
Som andre store religioner (i alle fall islam og jødedommen) er også kristendommen blitt misbrukt for å oppnå makt og gjennomslagskraft. Kvinner og minoriteter er blitt og blir undertrykt i deres navn, kriminelle foreninger stiller seg i deres skygge (de fleste mafiosi i Italia er nokså katolske) og "God's own country" har brukt sin påståtte gode forbindelse til Gud for å bekjempe ondskapens akse.
Men i grunn og bunn er vel ingen religion ond. Og for å komme tilbake til det radikale: Jesus' budskap er radikal i den forstand at vi skal være god uten å tenke på oss selv først. Uten å tenke på belønning. Ingen jomfruer i himmelen. Ingen 144000 plasser til rådighet etter verdens ende. Ingen gjenfødsel i form av rotter eller insekter ved dårlig oppførsel i dette livet. Dette er ikke lett å formidle i konsumsamfunnet vårt - her teller det jo prestasjoner. Da først kan vi forvente belønning. Men ved å kreve akkurat dette av oss - ikke forvent belønning, ikke tenk smålig på eiendom og trygghet for deg selv først og så de andre, er kristendom radikal. Ved å frigjøre oss fra disse lenkene kan vi se noe klarere, og ikke minst tillate oss å tenke. Tenke over ting som gjør oss glad, som kan gjøre andre glad, som gir liv og vekst (og da vekst i ordets opprinnelige forstand, vekst i naturen og ikke av økonomiske verdier), lage litteratur og poesi og bare glede oss over å eksistere og å ha verden til disposisjon. For rotteracet som mange av oss er fanget i, kabalen i hverdagen som skal gå opp for å kunne oppfylle samfunnets krav, fører oss jo bare nærmere døden, ikke mer og ikke mindre. Om vi nå tro på et liv etter dette eller ikke.
En enkel utopi i dag: La oss bli ikke fundamentalistiske men radikale!

19.apr.2009

Hvorfor kan ikke vi forstå at ikke våre maksimer skal gjelde for alle andre? Om det gjelder u-hjelp eller vårt syn på hva som er mest lønnsomt, mest miljømessig rett, enklest og mest fornuftig å gjøre?

 

Jeg lest om et prosjekt her om dagen: I en landsby som ligger ved bredden av Victoriasjøen (jeg mener det var i Kenya) hadde man satt i gang et batteriladings-depot. Det var ikke lagt elektrisitet til landsbyen, og menneskene brukte aggregater. De kjøpte bensin hos gatehandlerne som på sin side enten smuglet det inn i landet eller hadde (ofte familiære) forbindelser som kunne skaffe dem drivstoff. Strømmen ble brukt til lamper som igjen bruktes bl.a. til fiksing på natten, slik at fiskene kunne lokkes til båtene. Prosjektet (det var visst Siemens eller en annen stor konsern involvert i dette) med batteriene var tenkt som forbedring: bedre for miljøet i alle fall, menneskene skulle få en mer jevn tilgang til elektrisitet, batteriene som skulle lades med solarenergi hold lenge. Brukerne skulle bare investere i et batteri som kunne lades mot fast betaling. Det gikk ikke. Ingen ville ha den jevne, miljømessig gode strømmen. Hva var det som var galt? Jo, prisen for en ladning var relativt høy for ikke å snakke om batteriet. Det hold lenge, men menneskene i bygda hadde ofte ikke mye penger om gangen. Bensin kunne de kjøpe akkurat så mye som de hadde råd til. De kunne til og med betale i fisk eller annen naturalia. Når de handlet, traff de kjenninger, sladret, fikk høre nytt fra den andre siden av grensen, fra de andre landsbygdene, kunne være sosiale. Ladningsstasjonen kunne ikke tilby det samme det sosiale nettverket hadde ikke utviklet seg rund den. Og fordelen med å ha strøm når de trengte den? Nei, hadde de ikke bensin tilgjengelig den dagen, så kom den sikkert dagen etter. Er det et problem? Nei, det var det i alle fall ikke for beboerne i denne landsbygda. Ut fra vårt standpunkt er det noe som vi ikke kunne leve med. Uforutsigbarhet. Men vi må for all del passe oss for å overføre våre oppfatninger til andre. Annerledes betyr bare annerledes, ikke bedre eller dårligere.

 

Noe av det kommer også fram i boka Dead Aid av Dambisa Moyo, som sier at ved å gi u-hjelp til regjeringene i afrikanske land, som driver med utstrakt korrupsjon, ødelegger vi mye mer enn at vi hjelper landene. Det er mye verre enn å bare ikke gjøre noe. Hun kritiserer verken vårt fadderskap til barn i SOS-barnebyer, eller støtte for lokale mikrofinansprosjekter. Men statlige midler som ikke går til folket direkte men til den herskende klassen, som kan sitte ved makta i opp til 40 år (!!!!) i et demokratisk (!!!!!!!) land, de gjør ting verre: politikerne lener seg tilbake, fordi u-hjelp penger finanser helsesektor og skoler, og de oppfyller ikke forpliktelsene som de har overfor folket som har valgt dem. (Det her kommer fram i intervjuet hun gir i Grosvold fra 17. april.) Her har vi samme tankegang som i det lille strøm-prosjektet: Fordi vi tror at dette er det rette, tenker ikke vi at dette kan være ødeleggende. Det er egentlig utrolig at en økonom må komme og fortelle oss at ved å gi penger til et korrupt regime hjelper man ikke folket som pengene skal gå til. Regjeringer jobber med andre regjeringer, slik har vi alltid gjort det! Min utopi for i dag? At en dyktig økonom fra Afrika kan få oss til å skjønne sammenhengen her. Ikke bare at hun selv kommer fra et land som mottar u-hjelp burde gi det hun sier enda mer tyngde, også faktumet at våre egne økonomer (eller i alle fall mange av de mest profilerte og velstående) har kjørt verden i en finanskrise av kosmisk størrelse.

Til syvende og sist kommer jeg fram til samme ønske som mange ganger før: La oss bli ydmyke!

15.apr.2009

G20 møttes i London for å høre på hverandre, Tyrkia går med på å akseptere Rasmussen som NATO sjef, skeptikere snakker med hverandre og ser muligheter i steden for motsetningene. Nei det er ingen utopi men det skjer faktisk for tiden - har skjedd, og nå handler det om å vente og se om ting fulges opp på en ansvarlig måte. Det er lett å protestere mot NATO (og denne organisasjonen står for mye som det er viktig å demonstrere i mot), det er lett å kritisere G20 for å være et prateforum som ikke jobber konkret, det er lett å si at en som har forulempet profeten Muhammed er ikke egnet som NATO sjef og det er lett å si at det som sies bland politikere er ikke det som menes egentlig.
Men for å handle må noen først begynne å snakke (et nokså konkret eksempel for handling uten samtale er kriger). Og at G8 er blitt erstattet av G20 som det viktige forumet i løpet av svært kort tid, det er faktisk en utvikling som ikke jeg ville sett på som noe annet enn en fjern utopi for ett år siden.  Det at den nye NATO sjefen aksepteres av et muslimsk land er positiv. Det at dette er man kommet fram til gjennom samtaler på jubileumsfeiringen, ved å kreve av Rasmussen å unnskylde sine uttalelser i sammenheng med Muhammedtegningene, det er ikke dårlig diplomati. (Slik en journalist kommenterte: Rasmussen må ha blåmerker etter alle knefallene som kreves av ham...) Men dagen etter uttaler USAs president at han ikke har forandret mening om forlkemordet av Armeniere i Tyrkia - i Tyrkia sammen med deres president. Det kreves av alle landene å forholde seg til realiteten for å takle den.
Nei, det jeg ser er at de som har makt har begynt ikke bare å snakke men å lytte til hverandre. Ikke bare å kreve men å forhandle og gi tilbake. Det er ikke lett for Attac og andre motstandere - som har hatt en viktig rolle i de siste årene, nemlig å gjøre oppmerksom på ting som ikke går som de skal: Fiendebilde begynner å forsvinne. USA kan ikke hates på samme måten som før. Obama er en likandes kar og ser ut til å være en så dyktig statsleder som han sa han ville komme til å bli før valget.
Kanskje det er bankerne (banksterne som de ble kalt i den store depressjonen på 1930tallet) som passer best i det nye fiendebilde. De som gjennom utfattelig grådighet har skapt finanskrisen. Men de er liksom ikke så lett å få tak i. Hvor skal vi stå og protestere? Og hvordan? Ta pengene våre ut av banken og ta dem med ...hvor? Kaste stein eller råtne egg? På hvem? Jeg kjenner ingen personlig. Sende stygge mailer til skatteoasene Liechtenstein, Caymanøyene, Sveits og Luxemburg? Lite tilfredsstillende. Nei, det er greiere å protestere mot staten som har gitt bankerne muligheten å agere så fritt som de har gjort. Men det treffer ikke så godt, og til syvende og sist ønsker vi at staten nå gjør jobben sin og fikser denne krisen, og ikke minst forebygger en ny.
Min  utopi idag? At samtalene fortsetter og fører fram til et sted hvor ting er rettferdig. Og at vår tiltro til staten ikke blir skuffet: Ellers er det kanskje vår plikt til å protestere høyere og ikke lage en revolusjon i steden for å stole på reformer.
Les mer i arkivet » Juni 2010 » Mai 2010 » Juni 2009
hits